top of page
  • Hege E. H. Mohn og Stine Kristinsdatter

Intervju med Jon Steinmo Hernæs

Updated: Feb 20




Stilling: Musikkterapeut


Bakgrunn

Navnet mitt er Jon Steinmo Hernæs og jeg jobber som musikkterapeut. Som musikkterapeut jobber jeg med forholdet mellom musikk og helse. En definisjon av musikkterapi er å gi nye handlingsmuligheter til mennesker gjennom bruk av musikk. Min far var musikkterapeut og musiker, jeg er derfor vokst opp i et musikalsk hjem. Det falt meg likevel ikke inn å begynne med å studere musikk, fordi jeg tenkte at det var kun for de som er proffe og veldig flinke. Jeg har aldri sett på meg selv som veldig flink til å musisere. Da jeg begynte å studere spesialpedagogikk i 2010 på Lillehammer, merket jeg at jeg syntes det var spennende å jobbe med mennesker i en pedagogisk kontekst. Jeg satt sånn og tenkte at, det hadde vært gøy å kombinere det jeg drev med og musikken. Jeg begynte å sette meg inn i hvordan man kan kombinere musikk og pedagogikk. Da tenkte jeg at jeg bare skulle ta sjansen. Jeg søkte meg inn på musikkhøgskolen på musikkterapistudiet der. Etter andre forsøk kom jeg inn. Det er bare 12 stykker som kommer inn hvert år. Det er ikke mange av oss, selv om vi blir mer kjent dag for dag. Etter tv-serien «Demenskoret» skal plutselig alle sykehjem og aldershjem ha musikkterapeuter.


Fra Hammerfest til Hamar

Etter jeg var ferdig med å studere master i musikkterapi i fem år, lette jeg etter hvor det var ledige stillinger. Jeg fant en ledig jobb, og det var oppe i Hammerfest. Jeg fløy opp dit. Der jobbet jeg på kulturskole, ungdomsskole og barnehage. Det var ikke mange musikkterapeuter i Hammerfest heller, da måtte jeg dekke et større område der.

Det holdt etter to og et halvt år. Det begynte å bli litt dyrt med flybilletter, siden jeg fløy hjem til Oslo ved hver eneste anledning. Da dro jeg tilbake til Oslo og begynte igjen å se etter ledige stillinger. Da kom jeg over en utlyst prosjektstilling her, som omfattet Sykehuset Innlandet og Sagatun. Det syntes jeg var kjempespennende for jeg har jobbet mye med små mennesker, med barn og ungdommer. Det å jobbe med mental helse og rusproblematikk, tenkte jeg at hørtes veldig spennende ut. Jeg tenkte at det var noe som særlig kunne passe meg, med tanke på den bakgrunnen jeg har innen musikksjanger og den kompetansen jeg har med instrumenter. Jeg begynte i denne prosjektstillingen i oktober 2020, og nå sitter jeg her.


Aktivitetene jeg jobber med her er lyttegruppen, som jeg har en dag i uken. To dager i uken er det musikkverksted i kjelleren på Sagatun. Jeg jobber også på Sanderud sykehus, hvor jeg har pasientoppfølging mer sånn en-og-en. En dag i uken er jeg på Meierigården på Stange, der jeg også har lyttegruppe og musikkverksted. Lyttegruppen handler om forskjellige ting fra person til person som deltar. For noen kan det være fint å bare kunne dele en personlig sang og ha noen samtaler rundt det. For andre kan det være trening å bare være i en gruppe og være til stede. Det er jo ikke sånn at man må prate eller reflektere. Jeg vil ikke kalle lyttegruppen terapi, men det er et trygt sted hvor det er lov å snakke om episoder og følelser, som kanskje ikke føles like naturlig i det åpne rom. Det jeg føler er viktig, når vi snakker om definisjonen av musikkterapi da, er å skape handlingsmuligheter. I følge Chime-modellen som vi bruker her, med tilhørighet, er å skape et trygt sted hvor mennesker som er interessert i å spille kan komme og få utfolde interessen sin. Kanskje de kan få kjenne på litt mestring, kanskje få kjenne på litt glede? Hvis man opplever mestring og glede en dag og at man får til noe, kanskje man da får troen på at man får til i morgen også? Det er vel kanskje det jeg føler er hovedvisjonen om hva jeg gjør og hvorfor jeg er her. Jeg tror det å jobbe med mennesker gjør noe med meg. Jeg føler meg fortsatt ganske fersk i dette med å jobbe innenfor psykisk helse. Jeg merker på kollegaene mine, som har jobbet lenger og noen har kanskje brukererfaringer også, klarer jeg ikke helt å fatte det å ha det tøft. Jeg tror jeg begynner å få en ide, og at jeg etter hvert kommer til å ha en bedre pedagogisk rolle fremover. Jeg synes det er veldig spennende, men samtidig er det litt tøft også. Jo lenger jeg er her, jo mer kapital får jeg på hva det innebærer å ha utfordringer mentalt. Jeg har fått et nytt syn på det. Når jeg hører andres historie, om det er på TV eller i en vennegjeng, som sier at de har opplevd det og det, merker jeg at jeg nå vet litt mer om hva de snakker om.


Jeg tar jo med meg mye av jobben hjem, i form av gledelige øyeblikk og fine minner. Her på Sagatun er vi mye ute og spiller på farten og opplever ting sammen. Jeg glemmer av og til at det er en jobb.


Hobbyer

Jeg spiller gitar og begynte med det i 8. klasse. Jeg har en kollega som pleier å tulle med meg om at jeg ikke har så veldig bredt bibliotek da. Jeg hører jo stort sett på The Beatles. Det er på grunn av faren min. Da jeg kom hjem fra barnehagen så gikk jeg rett bort til den Beatles-boksen med CD-er og satte på «Twist and Shout». Det er litt sånn gammel rock det går i. Jeg har blitt flinkere nå da, til å høre på litt annen musikk. Jeg tenker jo at det er litt viktig som musikkterapeut, at man må prøve å holde seg litt oppdatert på hva som skjer der ute. Fordi i mitt yrke da, som på sykehuset for eksempel, møter jeg jo mange forskjellige mennesker som vil dele sin favorittsjanger og artist. Da er det ganske gunstig å ha en ide om hvor vi er hen i landskapet. Det har blitt sånn etter å ha jobbet disse årene på Sagatun, at jeg har fått oppleve nye åpne dører av spennende musikksjangere.


Jeg er en person som blir lett engasjert i ting, men det kan ta litt av noen ganger. La oss si at jeg ser en norsk musikal fra 70-tallet, også overbeviser jeg venner at de også må se den. Da baller det seg på at vi har en fast dag i året hvor vi ser den musikalen, går på en vandring som er relevant til handlingen, og plutselig er vi på ebay og ser på merch. Når jeg er på quiz, da har jeg veldig peiling på Titanic. Det er en hobby jeg har, som jeg synes er kjempegøy. Og jeg synes det er gøy med forfatteren Oskar Braaten. Jeg har og fått en fascinasjon for bunader og søm. Det er noe som heter podcaster, og det finnes podcaster om alt mulig rart. Jeg kan høre en episode om gamle tivolier og freakshow, og plutselig synes jeg det er kjempespennende.


Av sånne vanlige interessert da, er jeg veldig glad i teater og musikaler. Jeg har drevet med amatørteater selv, og har skrevet noen teaterstykker også. Jeg har skrevet manus og sånt. Jeg liker og å henge med kompiser og se på fotballkamper. Jeg spilte bedriftsfotball i tredje divisjon, men jeg spiller ikke veldig mye fotball selv lenger. Jeg liker å se fotball på TV da.


Råd til andre

Jeg er ikke et veldig godt eksempel på å gi råd selv, fordi jeg av og til vegrer meg litt til å gjøre ting som er utenfor komfortsonen min. Det er noe jeg kanskje burde ta meg selv i nakken på. Jeg tenker at hvis du har en drøm som er oppnåelig, så ikke gi opp den! Da jeg ikke kom inn på musikkhøgskolen, da var det ikke sånn at jeg avblåste muligheten helt. Jeg satte meg heller ned ett år, lærte meg noter og forberedte meg enda bedre. Det er det beste valget jeg har gjort noen gang. Jeg tenker, ikke gi opp drømmen din!


Takk for intervjuet!

Portrettbilde: Hege E. Mohn Bilde: Hege E. Mohn

Intervju: Hege E. Mohn og Stine Kristinsdatter Tekst: Stine Kristinsdatter


Les mer om oss på Sagatun.no 


41 views0 comments

Recent Posts

See All

Comments


bottom of page